Med elbil i de arktiske strøk

"Nybilen" ved terminalen i Narvik. Ferdig ladet. Det er en forholdsvis varm julidag i 2015, i hvert fall i nordlig perspektiv. Som tidligere nevnt ble det vanskelig å kjøre bilen nordover fra Oslo. Det ville gått fint, men det ville tatt alt for lang tid. Så løsningen ble toget fra Oslo til Narvik. Vel egentlig kunne jeg fått den på biltransport helt frem til Harstad, men så er det jo noe eget ved å hente bilen selv. Jeg fikk personalet på terminalen i Narvik til å lade bilen fullt opp slik at vi hadde litt å gå på når vi skulle kjøre den til Harstad. Så bar det i vei med flybussen. Det er spesielt to ting man legger merke til første gang i en elbil. I hvert fall var det slik for meg. Det ene er stillheten når bilen går på "tomgang". Helt stille. Det andre er reaksjonen som kommer når man trår på gasspedalen. Den reagerer med en gang. Ingen forsinkelse eller dreiemomentskurve som skal nå toppen. 100% trøkk fra første meter, og egentlig trøkk nok til en grei kj

27. juni 2015 var vi på tur sørover for å bytte inn den blå Subaruen i en sort elbil. Jeg hadde egentlig ikke forventet å få selskap på turen, men vår eldste datter hadde veldig lyst til å bli med pappa på tur så da ble det oss tre. En pappa, ei datter og en sjiraff. Et perfekt reiseselskap. Det er mange måter å komme seg fra Harstad til Oslo på. Denne gangen falt valget på E6 ned til Junkerdalen, over til Arjeplog og stikkveien ned til Slagnäs der vi møter på E45 som tar oss et godt stykke sørover før vi tar av mot Norge ved Østby. En strekning med lite trafikk som jeg har kjørt mange ganger. Både med personbil og med tyngre kjøretøy. Men en så lang tur sammen med ei ung dame krever også en del stopp langs veien. Så vi brukte tiden nedover til å ta noen Geocacher langs ruta. For øvrig en fin hobby å ha når man trenger pauser på kjøring, men også et fint tidsfordriv når man er elbilist. Det er ikke til å stikke under en stol at det tar litt tid å lade når man skal kjøre langt, sp

Elbil var i lang tid utenkelig for meg. Å bruke såpass mye penger på en bil som kun er i stand til å kjøre 12-13 mil var i grunnen helt utenkelig for meg. Men de siste årene har vi også brukt betydelige summer på reparasjoner av dieselbilene våre. Det har gått med mange verkstedtimer på bytte av kobling, svinghjul, toppakning, turbo, elektroniske bokser av ymse slag og EGR-ventiler. For å nevne noe. Vi hadde brukt over 100.000,- i reparasjoner de siste 4-5 årene og situasjonen startet å bli relativt håpløs. Tiden var inne for å prøve noe nytt. Vi hadde riktignok en relativt ny dieselbil, en Subaru bygget på Toyota-fabrikken. Og nybilgarantien var fortsatt gyldig. Men så dukket det opp en annonse fra et firma i Oslo. En brukt elbil. Eller, flere brukte elbiler, til svært gunstig pris. Jeg kontaktet forhandleren og fant fort ut at innbytteprisen på Subaruen var gunstig med tanke på bytte. Og en runde med kalkulatoren viste at månedskostnadene på lånet gikk ned med en tusenlapp, og driv

"Trond, skal vi ikke heller kjøpe en elbil? Jeg ser at Nissan har en fin bil som kan passe oss" Ordene kommer fra min kjære. Vi sitter begge og leter gjennom jungelen av aktuelle biler som kan erstatte vår grønne franske familiebil. Den som har gitt oss mange fine turer opp gjennom årene og som nettopp har vært på verksted og påført lommeboka et tap på flere titalls tusen. Igjen. Jeg sjekker sidene til Nissan. Og jo da. Den ser bra ut. Men den nylige reparasjonen på dieselbilen til 30.000,- og sannsynligheten for å selge bilen med tap for å bli kvitt den gjør at jeg slår det fra meg. Dessuten vil en slik elbil være ubrukelig for oss. Den har alt for kort rekkevidde. Jeg må i hvert fall nå Tromsø før det blir aktuelt for oss å kjøpe elbil. Lite visste jeg hvor feil jeg tok den dagen i 2013. Veldig feil. Men hvordan kunne jeg vite det da? Jeg hadde jo aldri prøvd å leve med elbil, og for meg føltes det relativt håpløst å velge en bil som ikke kunne kjøre mer enn 13-14 mil