PrELudium

"Trond, skal vi ikke heller kjøpe en elbil? Jeg ser at Nissan har en fin bil som kan passe oss" Ordene kommer fra min kjære. Vi sitter begge og leter gjennom jungelen av aktuelle biler som kan erstatte vår grønne franske familiebil. Den som har gitt oss mange fine turer opp gjennom årene og som nettopp har vært på verksted og påført lommeboka et tap på flere titalls tusen. Igjen. Jeg sjekker sidene til Nissan. Og jo da. Den ser bra ut. Men den nylige reparasjonen på dieselbilen til 30.000,- og sannsynligheten for å selge bilen med tap for å bli kvitt den gjør at jeg slår det fra meg. Dessuten vil en slik elbil være ubrukelig for oss. Den har alt for kort rekkevidde. Jeg må i hvert fall nå Tromsø før det blir aktuelt for oss å kjøpe elbil.

Lite visste jeg hvor feil jeg tok den dagen i 2013. Veldig feil. Men hvordan kunne jeg vite det da? Jeg hadde jo aldri prøvd å leve med elbil, og for meg føltes det relativt håpløst å velge en bil som ikke kunne kjøre mer enn 13-14 mil om gangen. Vi endte med en Subaru kort tid etter. En Subaru bygget av Toyota. Det kunne ikke bli mer driftssikkert enn det, og det var det definitivt. Vi hadde ingen plager med bilen de to årene vi hadde den i vårt eie. At vi i tillegg fikk kjøpe en demobil som var gått bare 1000 km, med god innbyttepris for den gamle, gjorde nok valget enkelt.

Jeg skal være forsiktig med å si at det ble et dårlig kjøp for oss. Subaruen var en god bil å kjøre. Den var liten av vekst, men det var helt uproblematisk å kjøre den på det verste vinterføret til Skjervøy og Nordreisa. Eller på langtur til Oslo. Vi kunne nok beholdt den i 10-15 år til uten problemer, men så var det en ettermiddag i Oslo at jeg tok meg en tur for å se litt nærmere på en brukt Nissan Leaf...